Jeg sendte ut en melding til abonnentene våre tidligere i dag, der jeg tenkte på de stille stundene før en faktisk høytid kommer.
Du vet de der. Tiden før bordbestillingene blir gjort eller gavene blir pakket inn. Det er realiteten av hvordan vi faktisk lever, sammenlignet med den polerte versjonen vi ser i reklamer.
For sannheten er at 14. februar ofte er malt i én enkelt rosafarge. Men hvis du virkelig ser deg rundt, vil du se at kjærlighet ikke er en universalfarge. Det kan være rotete, stille, og noen ganger er det kjærligheten vi gir tilbake til oss selv.
I år gleder vi oss til å feire alle, uansett hvilken fase de er i. Faktisk, hvis du ser over byen akkurat nå, kan du se tre svært forskjellige historier som utfolder seg.
Amara og Elias
I et museum på den andre siden av byen ser Amara på klokken sin. Hun har brukt livet sitt på å studere fortiden, men i dag venter hun på Elias, en arkitekt som bygger fremtiden. De har aldri møttes ansikt til ansikt, og luften mellom dem er bare en mulighet.
Yara og Nils
I et mye mer støyende hus navigerer Yara og Nils den vakre, utmattende virkeligheten av et tiår sammen. Mellom barna og rutinen gjenoppdager de at kjærlighet ikke bare er en følelse man har, det er også et rom man velger å skape for hverandre når tiden er knapp.
Safiya
Og til slutt, Safiya. Enten hun er vert for en middag for sine nærmeste venner eller nyter stillheten i sitt eget hjem, minner hun oss om at det vakreste forholdet du noen gang vil ha, er det du dyrker med din egen sjel.
Vi vil at du skal vite at uansett hvor du befinner deg denne måneden, enten du er nervøs, utmattet eller lykkelig uavhengig, finnes det ingen «riktig» måte å feire kjærligheten på.
Vi kommer til å følge disse tre historiene de neste ukene. Vi vil gjerne at du også følger med.
